Den ortodokse kirke
Den ortodokse kirke
Kort om den ortodokse kirke
Den ortodokse kirke er den eldste, kristne kirken. Den er en direkte avkommer av det samfunnet Jesus grunnla i sin tid. Den er derfor meget tradisjonell og holder godt fast ved gamle ritualer og oppfatninger. Den ortodokse kirken er ingen helhetlig organisasjon, men er inndelt i flere selvstendige lokalkirker. Det er derfor vi oftest hører om den ortodokse kirken i sammenheng med et geografisk område: Greskortodoks, russiskortodoks osv. Dette gjør at det finnes mange lokale skikker innenfor den ortodokse tro, noe som gjør at innvandrergrupper kan ha vansker med å praktisere sin egen tro i et nytt land.
I Norge er den ortodokse kirke ganske liten. Den ble opprinnelig innført i 1030 som en ortodokskatolsk tro, men dagens kirke er veldig preget av de russiske innvandrerne som kom til Norge i 1920, etter den russiske revolusjonen. Fra 1931 ble St. Nikolai ortodokse menighet dannet, og har i dag medlemmer fra de fleste ortodokse nasjonalitetene, i tillegg til norske konvertitter. Det finnes et par andre ortodokse menigheter i Norge, men denne er den eneste med fast prest og faste gudstjenester.
Hva tror en kristenortodoks om døden?
I den ortodokse tro blir kirken sett på som Kristi legeme og Guds rike. Her virker Den Hellige Ånd, som gjennom de syv hellige mysterier, tilbyr mennesket å være en del av Guds rike. Det er viktig å tilbe Gud og ha kjærlighet for hele skaperverket. Med aktiv og konkret innsats for menigheten og Gud, kan man sikre seg frelse både i dette livet og etterpå. Frelse er en gudommeliggjøring av menneskelivet.
Synet på livet etter døden er veldig likt det jeg tidligere har skrevet om katolisismen. Med utgangspunkt i Jesus Kristus død og oppstandelse, tror også de ortodokse på et liv etter døden i en slags himmel. Det er jo tross alt den samme Skriften som disse trosretningene bygger på.
Hva skjer når en kristenortodoks dør?
I denne trosretningen er det mange tradisjoner. De tar prinsipielt avstand fra kremasjon, og dette skjer da svært sjelden.
Den døende kaller gjerne på presten for å skrifte og motta syndenes forlatelse. Det lages til et alter i sykerommet, med bibel, kors, ikoner og lys. Etter at den døende har snakket med presten alene, kan de pårørende komme inn og delta i nattverden og sykesalvingen.
Etter døden kles den avdøde i nye klær og sko og legges ned i en vanlig kiste. Ved ortodoks begravelse er det veldig vanligmed åpen kiste, ofte overfylt med blomster. Det foretrekkes at Den ortodokse kirke forretter gravferdsgudstjenesten, men det er også mulig å benytte Den norske kirkes kapeller og kirker. I forhold til de ortodokses sterke tradisjoner tilbake til Jesus oppstandelse, bør den avdøde helst begraves på den tredje dagen etter dødsfallet. Alle pårørende i begravelsen står med tente vokslys, mens presten forretter sin forbønn for den avdøde. Gravferdsseremonien i den ortodokse kirke forrettes av presten ledsaget av noen sangere. Det er ikke vanlig f.eks. at de pårørende er med og synger sanger, slik man kjenner fra den protestantiske tradisjon, men det kan la seg gjøre dersom man avtaler dette spesielt. Etter ca. en time med seremonier i kirken, går de sørgende i prosesjon til graven. Her er jordpåkastelse vanlig.
Presten er alltid med på minnesamværet etterpå, og det blir bedt både for den avdøde og for de pårørende. Det holdes minnegudstjenester både den tredje, niende og førtiende dagen, samt året etter dødsdagen.
Barn som dør må være døpt for å få seremoni, ellers gravlegges de anonymt i minnelunden.
Kilder: