Vikingtiden
Vikingtiden
Kort om vikingtiden i Norge.
Når vi snakker om vikingtiden i Norge, befinner vi oss rundt 700-1100 e.vt. De fleste ser på slaget ved Lindisfarne i 793 e.vt. som starten på vikingtiden og slaget på Stiklestad i 1030, hvor Olav Haraldsson døde, som slutten på vikingtiden og overgangen fra hedendom til kristendom. Det er allikevel viktig, synes jeg, å huske på at når det gjelder religion skjer aldri overgangene fra et år til et annet. Rundt om ellers i verden, hvor det ikke bodde vikinger, kalles denne epoken for tidlig middelalder. Gjennom gravfunn i Rogaland vet man at det har vært kristne i Norge helt siden 700-tallet, men majoriteten av den norske befolkningen var det vi i dag kaller hedninger. Denne trosretningen kjennetegnes med den norrøne mytologien med Odin i spissen. I vikingtiden trodde man ikke på én Gud. Man trodde på en hel gudeverden full av æser og vaner, alver, dverger og jotner. Den mest kjente av jotnene må sies å være Loke, han som forårsaket Balders død.
Vikingtiden er over, men den norrøne trosretningen lever fremdeles den dag i dag, blant annet representert ved Foreningen Forn Sed.
Et lite avsnitt om kildene
Som i de fleste religioner og trosretninger hadde heller ikke vikingene en unison oppfatning av dødsriket. Vi har mange kilder som forteller oss om vikingtiden og den norrøne mytologien, men det er ikke alltid samsvar mellom kildene. Disse oppfatningene og mytene gikk på folkemunne, men det finnes også skriftlige kilder som kan fortelle oss om hva de trodde på i vikingtiden. Både runeinnskrifter og skaldediktinger er viktige i denne sammenheng, men den viktigste kildene av dem alle har vært Snorre Sturlasons Edda (også kaldt den yngre Edda). Det er en håndbok for skalder, som setter den norrøne mytologien i system. Det er i den sammenheng viktig å huske på at den yngre Edda ble skrevet rundt år 1220 av en meget kristen mann. Han var dessuten en meget begavet kunstner, og vi vet at det finnes fortellinger og forestillinger i Edda som vi ikke finner igjen noen andre steder. Det er allikevel god grunn til å tro at brorparten av Snorres skriverier representerer tro og oppfatninger som var en del av livet for folk i Norge (og Island) i vikingtiden.
I tillegg er selvfølgelig arkeologiske funn en stor kilde til vår kunnskap om livet og skikkene i vikingtiden.
Hva trodde vikingene om døden?
Snorres Edda begynner med Gylfaginning (kong Gylves forblindelse) som er en beskrivelse av norrøn gudelære. I følge dette kapittelet var det tre dødsriker man kunne havne i når man døde.
Var man en god og tapper kriger, kom man til Valhall. Valhall var Odins hall, og lå midt i Åsgård. Der var det evig glede. De krigerne som kom dit, kalt "einherjer" kunne utkjempe slag mot hverandre hver dag for så å komme uskadde tilbake til Valhall hvor Odin holdt gilde både for dem og æsene hver kveld. Der kunne alle både spise og drikke seg mette og glade. Alle kilder var utømmelige og plassen var så enormt stor et den kunne romme utenkelig mange einherjere. I tillegg var det plassen for de vakre Valkyriene, krigergudinnene, som både oppvartet og moret einhjerjerne.
Dersom man døde av alderdom eller sykdom, kom man til dødsriket Hel. Hel ble styrt av en gudinne ved samme navn. Hun var blåsvart og ble tenkt å være ganske stygg. I Hel var det trist og mørkt med en gedigen port som slo igjen etter hver nyankomne, slik at ingen kunne vende tilbake til de levende igjen.
Var man derimot det som kan betegnes som en ond person, kom man videre ned til Nivlhel, som lå på nordsiden av Hel. Man tenkte seg nemlig at Hel var delt inn i ni heimer og at Nivlhel var det verste stedet man kunne havne. På mange måter kan Nivlhel sammenliknes med de kristnes oppfatninger av helvete.
Disse tre rikene var blant de mange forskjellige type rikene som utkom fra Yggdrasil, "livets tre".
Det er derimot god grunn til å tro at denne oppfatningen er Snorres egen, og meget påvirket av kristendommen. Dødsrikenes navn og beskrivelse tror man stemmer med det vikingene trodde, men ingen andre kilder støtter oppfatningen om at man havnet i forskjellige riker etter hvordan man levde. Jeg velger derfor å stille meg åpen til hvorvidt det var som Snorre beskriver det eller om det var slik at forskjellige retninger innenfor åsatruen trodde på forskjellige dødsriker.
Man kan i hvert fall slå fast at vikingene ikke trodde på reinkarnasjon her på jorden, men at de skulle få leve videre et annet sted, blant guder og andre åndevesener. En annen tro som var sterkt representert var at de døde forsatte å leve som ånder der de var gravlagt, og at de dermed - med bolig i gravhaugene - fremdeles var en del av lokalsamfunnet. Et slags gjenferd. Å sitte oppå en gravhaug var derfor en god måte å få råd og inspirasjon på, og ble forbudt når kristendommen gjorde sitt inntog.
Hva skjedde når en viking døde?
Siden vikingene hadde så sterk tro på et liv etter døden, ble den døde utstyrt med alt den kunne komme til å trenge i det neste riket. Det kunne være både våpen, redskaper, klær, mat og annet utstyr. Det kan virke som om de trodde at graven var selve utgangspunktet for reisen til dødsriket. Derfor ble også de mest fornemme gravlagt i skip. Det var også vanlig med seremonier hvor skipet ble sendt brennende ut på havet med den døde i.
Det var viktig at en viking ble stelt og gravlagt slik skikkene tilsa. Gjorde man ikke det kunne man risikere at den døde ikke fant hvile. Hadde dette vært en vrien og vrang person mens han/hun levde, ville man oppleve gjengangere som gikk hvileløst omkring og skapte uår og andre tragedier i lokalsamfunnet.
Det var viktig å lukke øynene på den døde. Det kunne nemlig være farlig å bli sett på av en draug (døding). I tillegg til øynene stengte man også munn og nese. Videre var det en plikt å stelle den døde, til og med fiender. Dette stellet besto av vasking, greing av hår og liknende. Den døde ble også påført de klærne den skulle reise til dødsriket i. Det hendte også at treller og dyr ble drept og gravlagt sammen med den avdøde, så den ikke skulle mangle noe i dødsriket som han/hun hadde hatt i det jordiske liv.
Det fantes, i følge kildene, ingen begrensninger på hvordan de avdøde kunne begraves eller kremeres. Skikkene var meget lokale og ofte bestemt av den nærmeste familien. En skikk som synes gjennomgående vanlig. var sjaund. Sjaund var et dødsmåltid, også kalt gravøl, som skulle holdes syv dager etter dødsfallet. Dette var også tiden for utdeling av arvegods.
Kilder: Arild Hauges nettsted: Vikingene og døden.
Skolenettet: Det norrøne verdensbiletet
Ascehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 4 (Edda), bind 11 (norrøn) og
Karsten Alnæs: Historien om Norge, bind 1 (s. 104 - 108)