Tone Evant

Analyse av ikonoteksten i bildeboka Bak Mumme bor Moni

           Bak Mumme bor Moni er skrevet av Gro Dahle og illustrert av ektemannen Svein Nyhus. Den kom ut på Cappelens Forlag i 2000, og er en bok som tar barns sinne og sterke følelser på alvor. Ekteparet sier selv at de brukte sønnen Simon på tolv år, som inspirasjon til boken. Gro Dahle er veldig tilbakeholden når det gjelder temperament. Hun sier at hun gjerne unngår konflikter så langt hun kan, og mistrives når de tre barna hennes krangler. Hun reiser også rundt til barnehager og skoler for å få barna til å konkretisere sinne sitt. Hun får dem til å forklare for eksempel hvilken farge sinne deres har, og hjelper dem til å snu det til noe positivt. Hun forsøker å vise barn at aggresjon er viktig i relasjon til andre mennesker, så lenge man kan temme den aggresjonen. Resultatet av denne hjertesaken, ble bøker som Den grådige ungen og Bak Mumme bor Moni.

            Forholdet mellom bilde og tekst i Bak Mumme bor Moni gir et veldig godt eksempel på hva ikonotekst er. Bildene og teksten flettes sammen i et utrolig kraftfullt uttrykk, men det skal jeg komme tilbake til.

            Boken tematiserer temperamentet i mennesket. Jeg vil ikke utelukkende si at dette er en barnebok, men at den passer godt for alle som vet hvordan det er å kjempe mot aggresjon. Kanskje spesielt for barn som er redd for sitt eget sinne. Boken knuser all fremmedgjøring rundt barns reaksjonsmønstre og kan være en god lærebok både for barn og foreldre. Mumme viser veldig godt hvordan frustrasjonen kan bygge seg opp og forsterkes helt til det eksploderer ut i totalt sinne. Før i tiden var bildebøker meget tydelige på at de skulle lære bort et verdisyn eller en moral. De var viktig at bøkene hadde en oppdragende effekt. Dette er et aspekt som har vært mindre gjeldende i noen år, men som har blitt introdusert igjen i de senere år. I Bak Mumme bor Moni avmystifiseres frustrasjoner og sinne. Mumme viser tydelig at selv om han bare vil være snill, har han ikke alltid like stor kontroll over sinne sitt. Boken viser også at han må stagge disse frustrasjonene mange ganger før det hjelper. Da har han overvunnet sine mørke sider.

            Denne boken har tydelige trekk på en barnlig adapsjon, særlig i form av store bokstaver, korte setninger og utbredt bruk av egennavn. I tillegg er hovedpersonen et barn som er omkranset av fabeldyr, lastebiler og dette sinte rare vesenet, Moni. Allikevel vil jeg påstå at boken er et briljant eksempel på allalderslitteratur. Det er et ambivalent forhold mellom den voksne og barnlige leseren, men boken er like innholdsrike for både store og små. Det er fordi boken kan tolkes på flere måter. Et barn vil kanskje mene at boken handler om et lite barn som er redd for alt mulig og helst vil gjemme seg under sengen sin. En voksen leser vil lettere forstå at dette handler om et undertrykt sinne som må temmes for at barnet skal bli voksen.

            Det viktigste er vel allikevel at boken kan være meningsfylt for alle aldersgrupper. Det at boken er skrevet i 3. person gir oss et mer distansert forhold til både Mumme og Moni. Det skaper en effekt hvor Mumme og Moni sklir inn i hverandre og blir vanskeligere og vanskeligere å skille. Jeg vil derfor ikke si at den impliserte leseren behøver å være et barn. Det er også en tradisjon på at tekster skal kunne tolkes ut fra et godt / vondt perspektiv. Bak Mumme bor Moni bryter litt med denne tradisjonen fordi det er hovedpersonen selv som er kilden til både godheten og ondskapen. Dette at Moni skapes i Mummes hode, i hans følelsesliv, gjør at selv om vi kan se på Mumme som et snilt og rolig barn, skjuler det seg mye aggresjon i en liten barnekropp. Det er både godt og vondt i Mumme, men vi kan ikke definere så atskilt som man pleier når man for eksempel analyserer eventyr.

            I følge Ingeborg Mjør, Tone Birkeland og Gunvor Risa i boken Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar, defineres bildebok som ”ei bok med eitt eller fleire bilde på kvart oppslag, der tekst og bilde saman deltek i framstillinga av eit narrativt forløp” (Mjør 2000:109). Et narrativt forløp betyr at handlingsgangen i fortellingen er sammenhengende og meningsfull.

            Bak Mumme bor Moni er så absolutt en bildebok. Den viser tydelig hvor viktig ikonoteksten er i en bildebok. Det er lett å se at det har vært et tett samarbeid gjennom forfatter og illustratør fordi bilde og tekst utfyller hverandre. På side 23, ser vi et godt eksempel på hvordan illustratøren gir deskriptiv informasjon gjennom bildet. I teksten står det: ”For Moni gir seg ikke, og nå kommer Moni med Svære Svarte Hesten med seksten bein.” Dette er godt illustrert på motsatt side med den kraftfulle hesten med Moni på ryggen. Dette er en tekst som stimulerer til refleksjon hos leseren. Dette understrekes enda kraftigere gjennom bildene til Svein Nyhus. Ved første øyekast kan det se ut som om han har valgt å gi oss en myk og nærmest objektiv inngang og utgang i historien. Symbolikken er allikevel like fullt tilstede her som på de mest dramatiske bildene. På det første bildet ser vi Mummes hvite hus som ligger foran det store blå fjellet, og øverst til høyre i bildet er månen. På dette bildet er månen liten og får inntrykket av at den er langt borte. På det siste bildet er Mumme på reise mot månen, som her illustreres mye større og nærmere. Månen er så nærme at Mumme får måneskinnet på seg når han sitter på hesteryggen. Disse to ytterpunktene gir meg en følelse av at Mumme på den siste siden er veldig nærme en løsning som på begynnelsen syntes så langt unna.

            Det aller første bildet er uten ramme. Det gjør det suggererende selv om bildet tilsynelatende er ganske handlingløst og rolig. På neste side ser vi et lite bilde av Mumme. Han ser både avslappet og rolig ut, og dette går også igjen i teksten: ”Det er fint å bare være Mumme. Det er rolig”. Det er brukt klare skarpe farger i bildene. Veldig mye primær- og tertiærfarger som barn har et forhold til. Videre utover i boken ser vi at etter hvert som teksten og handlingen tilspisses, blir også bildene mer og mer kraftfulle og markante. Nyhus viser ofte Mumme fra et fugleperspektiv, noe som gir oss følelsen av at Mumme er liten og alene mot denne voldsomme kraften kalt Moni. På den andre siden er både Moni, hesten og lastebilen vist fra froskeperspektivet og det viser oss hvor stor og påtrengende Mummes alterego er.

            Den visuelle opplevelsen i denne boken byr på mange spennende inntrykk. Personlig synes jeg bruken av lastebil som et skremmende moment er et interessant valg. Vanligvis er jo små gutter veldig interessert i biler, og da spesielt i gravemaskiner og lastebiler. Det at Nyhus her bruker lastebilen som et faremoment, mener jeg er et symbol på skrekkblandet fryd. Dette fordi det å bli sint også kan være en skrekkblandet fryd. Mumme liker i utgangspunktet ikke å være sint, men han tordner og tordner når Moni kommer. Det synes jeg viser at mye av grunnen til at barn må lære å temme sinne sitt også er fordi aggresjonen er en ganske instinktiv reaksjon når verden føles frustrerende og at det faktisk er litt deilig og blåse ut den frustrasjonen. Det er jo også derfor Moni har et brennende ønske om å komme igjen og igjen. Mumme må først komme til den erkjennelsen at han ønsker Moni vekk, før han blir sterk nok til å overvinne ham.

            Denne dramatikken er gjennomgående både i teksten og bildene. Gro Dahles bruk av det naive og repeterende barnespråket understrekes av Nyhus’ bruk av enkle streker med klare kontraster og farger. Når teksten kommer med sine harde onomatopoetikon, ”Bom Bom Bom”, gir bildene et inntrykk av drammatikk med sine diagonale linjer og skyggelegginger. De fleste bildene i denne boka er tolkende, og historien ville ikke vært halvparten så god eller halvparten så forståelig uten bildene. Det fremgår ganske tydelig at Dahle og Nyhus her har vært avhengige av et tett samarbeid. Siden illustratøren alltid farger historien med sine tolkninger og sin symbolbruk tror jeg det ofte kan være en fordel å ha noenlunde samme preferanserammer som utgangspunkt for en historie. I hvert fall når man skal skape en bok med et så klart motiv og over et så vanskelig tema.

            Jeg må ærlig innrømme at jeg måtte lese denne boken flere ganger før jeg følte at den hadde noe å gi meg. Det var først når jeg begynte å analysere at jeg kunne se bokens verdi. Dette gjør at jeg nok ikke ville introdusert en slik bok for mine egne barn, så sant de ikke hadde alvorlige problemer tilknyttet temaet aggresjon. Både barn som er innesluttede, og barn som er ekstremt utagerende, kan lære seg å håndtere sinne sitt gjennom denne boken. Men det er igjen avhengig av at en voksen leser boken sammen med dem, og at man samtaler underveis. Jeg tror at hvis man setter et barn til å lese en sånn bok alene, kan den fort virke mot sin hensikt og skape paranoia, mørkeredsel og slike ting. Jeg forstår at verden er under utvikling og at det fokuseres mer og mer på psykiske lidelser i samfunnet vårt, men jeg er ikke helt overbevist om at det hjelper å fokusere så mye på problemene hele tiden. Istedenfor å introdusere psykiske lidelser til barn som om det skulle være en norm, ville det kanskje vært bedre å konsentrere seg om barna som virkelig trenger ekstra støtte, forklaringer og oppmerksomhet.