Vedlegg til Analyse av en elevtekst

Fonologi / Ortografi: 

• Fonologi: systemet av elementer i talespråket – ikke bare lydenhetene som språket bruker, men også regelmessighetene ved måten disse uttales på i ulike sammenhenger.
• Fonem: lydenhet
• Ortografi: systemet av elementer i skriftspråket (rettskriving) – gjelder både hvordan ord skrives, hvordan de bøyes og bruken av skilletegn.
• Grafem: bokstavenhet
• Vokaler: (a-e-i-o-u-y-æ-ø-å) lyder som uttales med en relativt fri luftstrøm. (Kalles også selvlyd fordi de kan danne stavelser alene).
• Konsonanter: (b-c-d-f-g-h-j-k-l-m-n-p-q-r-s-t-v-w-x-z) lyder som uttales med en hindring i luftstrømmen (delvis innsnevring eller full stengsel). Kalles også medlyd fordi de er avhengige av en vokal for å danne en stavelse.
• Diftonger: (tvelyder) Glidende vokallyder. To forskjellige vokallyder som kommer etter hverandre og som vi, under uttalen, glir fra en vokallyd til en annen. Eks: stein, graut.
• Monoftonger: det motsatte av diftonger, dvs. enkle vokallyder. Eks: sten, grøt.
• Stavelse: en orddel som består av vokal eller diftong med én eller flere konsonanter.
• Språknormering: fastsetting av hvordan ord skal skrives og bøyes (gjøres i Norge av Norsk Språkråd og Kulturdepartementet.)
• Ortofoni: lydrett skrivemåte

Syntaks: 

• Syntaks: reglene som styrer hvordan ord kan kombineres til større enheter.
• Ytring: et avgrenset, selvstendig språklig utsagn (avgrenses med punktum, utropstegn og spørsmålstegn.
• (Hel)setning: setninger som ikke inngår som ledd i andre setninger, men fungerer som selvstendige ytringer. Den inneholder et verb i finitt form (presens, preteritum og imperativ) og et subjektsledd.
• Periode: en ytring hvor helsetningene sidestilles.
  • Eks:   Det har ikke vært kaldt i vinter, og vi har hatt lite snø.

Nå er jula snart her. Og vi har ennå ikke fått kjøpt en eneste gave.

• Leddsetning: en setning som er et ledd eller deler av et ledd i en setning. De har normalt et innlederord. Det kan være subjunksjoner (at, om, mens, fordi, hvis, som, og infinitivsmerket å) eller et relativt adverb (hvor).
• Setningsfragment: ufullstendige setninger, ytringer som ikke fyller de formelle kravene til en setning.
• Setningsemne: reduserte setninger som kan bygges ut til fullstendige setninger dersom vi fyller inn det underforståtte leddet som mangler.
  • Eks: Ny norsk triumf? = Blir det ny norsk triumf?
• Flytting (flytteprøve): for å finne ut om en del av en setning er et setningsledd kan vi prøve å flytte den samlet til andre plasser i setningen uten at den blir ugrammatisk eller skifter grunnleggende betydningsinnhold.
• Erstatning (utskiftingsprøva): dersom setningsleddet kan skiftes ut med ett ord (vanligvis et pronomen) uten at setningen blir ugrammatisk er det også et setningsledd.
• Substantivisk uttrykk / substantivfrase:  en frase er en gruppe med ord som ikke er en setning, men som brukes som setningsledd. En substantivfrase er en underordningsfrase (bygd opp rundt ett hovedord, én kjerne) som har et substantiv som kjerne.
  • Eks: ”Den danske regjeringens avgang”

Kjernen (det ordet setningen ikke klarer seg uten) her er ”avgang”

I underleddet ”den danske regjeringens” er ”regjeringens” kjerne.

·       Setningsledd: ved å utføre flytteprøva eller utskiftingsprøva, finner vi setningsleddene.

·       Leddstillingsspråk: de språkene der den syntaktiske funksjonen til setningsleddene i første rekke er markert gjennom plasseringen de har i setningen. (for eksempel norsk). Den andre kategorien er kasusspråk, hvor substantivenes forskjellige bøyningsformer foreller hvilken funksjon de har i setningen.

·       Feltanalyse: setningsanalyse ved hjelp av spesifikke setningsskjemaer.

Helsetningsskjema 

• Forfelt: se skjema
• Midtfelt; se skjema
• Sluttfelt: se skjema
• Setningsskjemaer: til bruk i feltanalyse, eksemplifisert ved helsetningsskjema.
• Subjekt: det leddet i setningsanalyse vi ser på etter vi har funnet verbalet. Hvem eller hva + verbal = subjekt.
• Verbal: den hendelsen (verbet) vi finner i en setning når vi analyserer den.
• Objekt: hva + verbal + subjekt = objekt
• Predikativ: Ledd i en setning som beskriver subjektet eller objektet.
  • Eks: Sønnen deres heter Zakarias
  • Eks: Alle satt tause og så på.
• Adverbial: alle ord som ikke hører til noen av de andre ordklassene, regnes som adverb.
  • Tidsadverbialer: De kommer fredag kveld.
  • Stedsadverbialer: Vi reiser til Italia.
  • Måtesadverbialer: Hun jobber raskt.
  • Årsaksadverbialer: Vi måtte avlyse arrangementet på grunn av været
• Indirekte objekt: til eller for hvem + verbal + subjekt + objekt = indirekte objekt.

Tekstbinding: 

·       Mikrostruktur: viser sammenhengen i en tekst som helhet. Men også de mindre enhetene i teksten som setninger og ordgrupper innenfor et avsnitt, må henge sammen.

·       Makrostruktur: komposisjonen i fortellingen:

§       Overskrift

§       Innledning

§       Hoveddel

§       Avslutning

§       Avsnitt, nøkkelsetninger

§       Røde tråder, overordnet emne

§       Eventuelle løse tråder?

§       Sjanger

§       Intertekstualitet: en tekst må forstås som et sted der tekster krysser hverandre, slik at det i en tekst alltid finnes elementer fra andre tekster. Dette i form av sitater, velkjente innledninger osv.

·       Koherens: at setninger og ordgrupper innenfor et avsnitt henger sammen, uten at det kommer språklig til uttrykk. Sammenhengen kan ”leses mellom linjene”.

§       Eks: Inger Hagerups dikt om løken, hvor hun ikke nevner ordet løk en eneste gang. Vi skjønner allikevel at det handler om løk fordi det er en underleggende semantisk (betydningsmessig) sammenheng.

·       Kohesjon: (tekstbinding) når sammenhengen kommer språklig til uttrykk. De språklige hjelpemidlene vi bruker kalles tekstband.

·       Referentkopling / referansebinding: band mellom ord og grupper fra en setning til en annen. Dette gjøres på to måter:

§       Morfologisk identitet (leksikalsk referansebinding): Her gjentas det samme ordet i teksten fra den ene setningen til den andre.

·       Eks:        De hadde en hund som het Gulltann.

Plutselig begynte Gulltann å gjø.

§       Referensiell identitet (grammatisk referansebinding): her bindes setningene sammen ved at man skifter ut et ord med et liknende, slik at setningene fremdeles er grammatiske. Det kan være pronomen eller bunden form av substantiv.

Pronomen eks.: Det var en gang en kone som hadde en sønn.

Han var så feit og tykk at (…)

Bunden form av substantiv eks.:       Det var en gang en kone som hadde en sønn.

Sønnen het Smørbukk.

• Synonymi: hvor to begreper er (nærmest) identiske.
  • Eks: og de hadde en hund som het Gulltann. Plutselig begynte bikkja å gjø.
• Antonymi: hvor to begreper står for motsetninger.
  • Eks: Det var en gang ei tynn, lita kone som hadde en sønn. Han var tjukk og feit og ville bare ha god mat.
• Hyponomi: hvor et begrep er overordnet et annet begrep.
  • Eks: Det var en gang ei kone som hadde to barn. Sønnen het Smørbukk.
• Komparasjon: sammenlikning / gradbøying som gjør at setningene henger sammen.
  • Eks: Jens er snill. Terje er snillere.
• Stryking: å utelate opplysninger som kan være viktige for teksten.
  • Eks: Vietnam ble daglig utsatt for bombing – istedenfor – Vietnam ble daglig utsatt for bombing av USA.
• Ellipse: utelatelse av underforståtte ledd. Feil bruk av ellipse kan skape plutselige fremmedelementer i teksten som ikke er kjent for leseren. Her er det viktig at forfatteren har oversikt over hvilken informasjon han må gi leseren for at et utsagn skal kunne være underforstått.
  • Eks: han var så feit og tjukk og (han) ville bare ha god mat.
• Transformativ ekvivalens: skifte av betydningsmessig sammenheng (skifte av ordklasse). Som regel er det et verb eller et adjektiv som blir gjort om til et substantiv.
  • Eks: De kjente seg helt trygge. Tryggheten var allikevel bare en illusjon.
• Sammenhengen gjennom slutninger: kontiguitet (assosiert forbindelse) og inferens (slutning). Her må vi trekke inn kunnskapene våre for å skape sammenheng.
  • Eks: Det kolliderte to biler i dag. Den ene sjåføren ble skadet. (her må man for eksempel kjenne til at en bil har en sjåfør, eller gir ikke utsagnet riktig sammenhengen).

• Setningskobling (setningsbinding): bånd mellom hele setninger ved hjelp av konjunksjoner, adverb, og andre ordklasser.
  • Additiv kobling: sammenbinding med og, som uttrykker sideordning
  • Adversativ kobling: sammenbinding med men, som uttrykker motsetning
  • Kausalkobling: sammenbinding med konjunksjoner og adverb som uttrykker årsak, som for eller derfor
  • Temporalkobling: sammenbinding med tidskonjunksjoner og tidsadverb, som plutselig
  • Sekvenskobling: sammenbinding ved hjelp av metakommentarer, som: for det første, dernest, i tillegg til, vi har så langt, jeg skal nå gå over til (og liknende)
  • Kobling mellom spørsmål og svar:
  • Kobling ved hjelp av korreksjon:
  • Kobling ved hjelp av metaspråklige og metatekstlige kommentarer:
• Kjent og ny informasjon (tema & rema): for å vise hva som er hovedinnholdet i en setning, bør denne informasjonen stå først i setningen, på temaplassen. Resten av setningen, som kalles rema, gir ny informasjon om temaet.