Oversikt over utviklingsteorier

For å forstå utviklingsteori kan det være på sin plass og starte med den tradisjonelle måten å se på teorien på:

Betraktninger om økonomisk utvikling.

Det er særlig to trekk ved den økonomiske utviklingen vi da bør legge merke til.

1. Man ser en klar tendens til en stagnerende økonomisk vekst i store deler av verden, særlig i den ikke-vestlige.
2. Antall fattige i verden øker samtidig som de rike blir rikere. 83 % av verdens inntekter går til de 20 % rikeste i verden.

Dersom vi da ser på de rent økonomiske sidene ved utviklingen, er det helt klart at fordelingen stadig blir skjevere. Utviklingsteorier er ment å forklare hvorfor dette hender og hvordan vi kan gjøre noe med det.

Økonomene Adam Smith(1723-1790) og David Ricardo(1772-1823) var de første til å forme de nyliberalistiske tankene. Adam Smith mente at markedet var en selvregulerende institusjon som fordeler godene til det beste for alle. Han mente at økende arbeidsdeling og teknologiske nyvinninger ville sørge for en stadig økonomisk vekst innad i landet. David Ricardo videreførte Adam Smiths tanker om arbeidsdeling, men ønsket denne arbeidsdelingen mellom land og ikke innad i landene som Smith.

Ricardos hovedtese ”De komparative fordeler” peker på at hvert enkelt land vil tjene mest på å produsere det de billigst kan produsere. Ved å produsere denne varen i stor skala og så eksportere den til andre land vil man skape og sikre størst økonomisk vekst. Ricardo argumenterte altså for eksportorientering og internasjonal arbeidsdeling. [1]

Disse argumentene fikk ikke de helt store gjennomslag innenfor akademiske miljøer og utviklingsinstitusjoner, før midten av 1980 tallet. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) brukte dette som idémessig grunnlag for anbefalinger. Verdensbanken gikk fra å vektlegge lån til konkrete prosjekter, til generell budsjettstøtte til fattige land med sterke forutsetninger og betingelser. Betingelsene dreide seg ofte om privatisering av private bedrifter, deregulering av markeder, reduksjon i offentlige utgifter og tollvarereduksjon. Disse såkalte strukturtilpasningsprogrammene er pekt på som årsaker til en sterk endring i utviklingsstrategi som ble gjennomført i en rekke fattige land fra midten av 1980 årene.

Disse argumentene og retningen ble snart kalt for nyliberalistiske tanker. Denne retningen dominerte fullstendig fra midten av 1980-tallet. Deres hovedtanke var at manglende eller sen utvikling i u-landene måtte komme av overdreven statlig styring. De mente at statlig styring forvirret, eller forstyrret den naturlige prisdannelsen som sørger for at produksjonen er effektiv og at investeringer skjer i de mest produktive sektorene. Nyliberalistene mente at statlig styring førte til manglende utnyttelse av handelspotensialet på verdensmarkedet. De mente at de kunne påvise en sammenheng mellom en eksportorientert strategi og økonomisk vekst. De mente at alle land som har hatt sterkere økonomisk vekst enn andre, hadde fulgt en økonomisk strategi med svak statlig styring, samt frie tøyler for privat kapital og satsning på eksport i sektorer hvor landet hadde komparative fordeler.

Disse ideene begynte så smått å slå sprekker da nyliberalistene pekte på den sterke økonomiske veksten i land som Japan, Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore og sa at deres økonomiske vekst var basert på den overnevnte ideen. Det viste seg nemlig at staten i disse landene langt i fra hadde lagt til rette grunnen for private kapitalister. Staten hadde mer støttet bestemte sektorer ved hjelp av subsidier, gunstige lån og tollbeskyttelse. Dette hadde ført til økt konkurranseevne særlig i høyteknologisk industri. Men da de asiatiske landene så kom ut i en finanskrise i 1997/1998 ble striden igjen opptatt. Nyliberalistene mente at krisen hadde oppstått på grunn av det tette samarbeidet mellom privatsektor og staten. De mente at dette samarbeidet hadde ført til risikofylte investeringer og dårlige avkastninger. Dette ble igjen sterkt kritisert av de som mente at denne krisen kom som en følge av plutselig liberalisering av finansmarkedet uten tilstrekkelige, regulerende mekanismer..[2]

Dominansen av de nyliberalistiske tankene blir sett på som utviklingsøkonomiens endelikt, men før dette hadde utviklingsøkonomene mange forskjellige teorier på hvordan de kunne ”redde” utviklingslandene. Moderniseringsteorier vokste fram.

Grunnlaget for disse teoriene kan vi finne i ideen til ulike sosiologer som for eksempel Tönnies. Han skilte mellom tradisjonelle samfunn preget av personlige relasjoner og manglende arbeidsdeling på den ene siden, og moderne samfunn preget av rolledifferensiering og arbeidsdeling på den andre. I tillegg trakk disse teoretikerne inn den klassiske, sosiologiske tanken om at sosiale systemer endrer seg i en konstant, selvregulerende og harmonisk prosess fra det mindre til det mer utviklede. Moderniseringsteoriene prøvde å systematisere kunnskap om hvordan økonomien kunne bringes fra et tradisjonelt ”ikke-utviklet” samfunn til et moderne, utviklet samfunn. (…). Albert Hirschman, en annen og likeså viktig teoretiker innenfor moderniserings-teori, kritiserte denne ideen om at man skulle investere i mange forskjellige industrier på en gang og satse på vekst på flere sektorer samtidig. Hirschman hevdet videre at problemene i de fattige landene ikke bare var mangel på økonomiske ressurser, men også på lederskap og entreprenørånd. Han mente at istedenfor å satse på flere industrier på en gang, skulle man satse på noen få sektorer som igjen ville skape ringvirkninger i økonomien som helhet. [3]

Heller ikke moderniseringsteorien er fri for kritikk, og har også slått veldig feil for mange land. Moderniseringsteorien førte ikke nødvendigvis bare med seg vekst og velferd. Veksten har derimot stagnert og vi har sett en avindustrialisering i mange land. Spesielt har tesen om at en økonomisk vekst i noen få sektorer ville sildre nedover i systemet og til sist komme alle til gode, slått fullstendig feil.

Moderniseringsteoretikerne kan vel sies å være veldig vestlig-orienterte, basert på en tro på at utviklingen ville gå samme vei i ikke-vestlige land som i Europa og USA. Kritikken her gikk særlig på at de ikke så utviklingen innefor de enkelte land i tråd med internasjonale prosesser.[4]

            Det var en konkret historisk erfaring som gjordet at moderniseringsteorien ble forkastet av en del teoretikere og nye strukturalistiske teorier ble mer fremtredene.

Latin-Amerika opplevde i mellomkrigstiden et dramatisk fall i etterspørselen etter råvarer, hovedsakelig på grunn av depresjonen som rammet USA og Europa. Inntekter i utenlandsk valuta forsvant nesten helt og Latin-Amerika ble nødt til å produsere varer som de tidligere hadde importert fra USA og Europa. Tendensen ble bare sterkere under 2.verdenskrig og Latin-Amerika ble tvunget til å produsere de fleste varer helt selv.

Da etterkrigstiden kom stod Latin-Amerika med en rustet økonomi og opplevde en historisk økonomisk vekst.[5]

Denne overlevelsesstrategien som Latin-Amerika hadde brukt, ble så formulert som en teori av Raul Prebish (1950) daværende direktør for FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika (ECLA). Prebish formulerte tesen om at avskjæring fra verdens-markedet var ønskelig i en oppbyggingsfase av nasjonal industri. Han mente at verdens-markedet ikke var en nøytral markedsplass hvor selgere og tilbydere kunne inngå gjensidige fordelaktige avtaler, slik som de klassiske økonomene hadde hevdet. Verdensmarkedet var heller delt inn i sentrale og perifere økonomier i et system som førte til stadig forverring av bytteforholdene for de råvareproduserende landene.

Singer (1950) støttet disse tesene og fokuserte i enda sterkere grad på at industrilandene tok ut det økonomiske overskuddet som fulgte av den overlegne teknologien i form av industriarbeiderlønninger. Dermed ble industrivarer stadig dyrere mens råvareprisen sank. Strategien som så ble presentert var å bygge opp nasjonal industri gjennom rollebeskyttelse og aktiv, statlig politikk. Strategien ble kalt ”importsubstitusjonsstrategien” og ble sterkt utbredt både i Latin-Amerika og flere andre u-land. Men heller ikke denne teorien har holdt. Prebish antagelse om forverring av bytteforholdet stemte ikke, og denne importsubstitusjonsstrategien førte heller til oppbygging av lokale monopolbedrifter enn til økonomisk vekst for landet som helhet. Privat sektor og offentlig sektor smeltet sammen og tok lite hensyn til private konsumenter og samfunnsmessig effektivitet. Tapsbedrifter ble store utgiftposter for staten, og førte ofte til nye investeringer i form av lån staten opptok. Slik ble en stor gjeldskrise skapt tilslutt i Latin-Amerika. Det skal sies at mange nå forkastet strukturalistenes ideer.

Det utviklet seg nå nye teorier som bygget videre på strukturalismens argument om at nasjonal økonomi ikke kunne analyseres isolert. De må sees i sammenheng med det kapitalistiske verdenssystemet. Grunntesen var at sentrum i dette systemet (vestlige industrialiserte land) og periferi (tidligere koloniserte regioner) var bundet sammen i et avhengighetsforhold som bidro til underutvikling i periferien. Denne underutviklingen var en konstant prosess som var nødvendig for utviklingen i kapitalismens sentrum. Denne teorien er senere kalt avhengighetsteori.[6] Selv om disse teoretikerne var sterkt kritisk til Marx påstand om at kapitalismen var en progressiv kraft var de sterkt inspirert av den grunnleggende økonomiske tankegangen til Marx. For i likhet med Marx hevdet en ledene teoretiker innenfor avhengighetsteori, Gunder Frank, at det ikke var mulig for de perifere landene å utvikle seg innenfor den kapitalistiske verdensøkonomien. Man måtte bryte forbindelsen til verdensmarkedet og satse på utvikling basert på selvhjelp.[7] Han var igjen inspirert av Samir Amin, en av klassikerne innenfor utviklingsteori. Han ga avhengighetsteoretikerne, i følge dem selv, et klart svar på hvorfor økende skjevheter oppstår. Han mente at innenfor den kapitalistiske verdensøkonomien ville utviklings-prosessen skape stadig forverrede forhold for periferien. Samt at innad i periferien ville forholdet mellom eliten som stod i allianse med vestlige kapitalister og periferien innenfor periferien bli stadig skjevere.[8] Avhengighetsteoretikerne forklarer videre utarmingen av u-land ved at for få har ført en såkalt isolasjonspolitikk og dermed gått mot en sterkere integrasjon mot verdensøkonomien.[9]

Selvsagt er også dette sterkt kritisert og til dels tilbakevist. Det at ulike østasiatiske land gikk fra å være i periferien til å bli høyvekstland med langt utviklet industri var ikke forenelig med avhengighets teorier. Det at isolasjonisme heller ikke har vært noen vellykket utviklingsstrategi der det har vært prøvd, har heller ikke styrket deres teori.[10]

Vi er nå tilbake på 1980 tallet der sterke nyliberalistiske tanker i verdensøkonomien dominerer og skaper store problemer for utviklingsteoriene. Disse nyliberalistiske teoriene avviste nemlig nødvendigheten av utviklingsproblematikk som et særskilt teori- og metodeapparat.

Innenfra kom det også sterk kritikk, spesielt på at utviklingsteori var for sterkt fokusert på økonomisk utvikling og dermed overså andre sider ved menneskelig velferd. Spesielt ble selve grunnideen om at økonomisk vekst og industrialisering var kun av det gode stilt spørsmål ved. Utviklingsteorien tok ikke hensyn til de negative konsekvensene ved økt vekst og industrialisering. Utviklingsteorien ble også kritisert for å være en konsekvens av ensidig vestlig økonomisk tankegang og for at den i sin natur virket undertrykkene på alternative tankesett. Det utviklet seg nå gradvis en alternativ utviklingsteori.[11]

Den alternative utviklingstanke var rettet mot å dekke grunnleggende menneskelige behov og å utvikle potensialet i ulike lokalsamfunn. Et annet aspekt ved en slik alternativ utvikling var at den burde være økologisk bærekraftig og føre til grunnleggende endringer i maktforhold og samfunnsstruktur.

Miljøaspektet kom dundrende inn og viste hvordan en snever økonomisk forståelse av økonomisk vekst kunne gi store miljømessige konsekvenser. En økonomisk vekst og utvikling måtte være i samsvar med miljø. Utrykket bærekraftig utvikling kom i bruk. I kjølvannet av denne kritikken mot utviklingsteori kom det frem mange forskjellige teorier og teser. Man studerte og analyserte og kritiserte det man kalte for utviklingsøkonomien.[12]

Dersom man skal forsøke å trekke noe lærdom ut av den utviklingsteoretiske historien, kan man se at hvert enkelt bidrag til utviklingsteorien er myntet på kritikk av andre. Samtidig så bygger de på hverandre og utvikler hverandre. Noe av det mest spennende vi kan se er at ut av hver enkelt av disse teoriene kommer mer moderate og mer fokuserte teorier.

Adam Smiths første tanker om markedet som en selvregulerende institusjon blir utviklet og havner tilslutt som nyliberalistenes klare standpunkt for at et mindre statsstyrt marked vil føre til økonomisk vekst og bedre livsvilkår.

Utviklingsøkonomenes forståelse av at det var meget viktige forskjeller mellom økonomien i industrialiserte land og ikke-industrialiserte land førte til en moderniseringsteori som også tok oppgjør med nyliberalismen. De ønsket og fokusere på at mer statlig styring ville føre til mer og større marked.

Den strukturalistiske tradisjonen utviklet seg gradvis og fokuserte på de internasjonale økonomiske prosessene. Strukturalistene utviklet sitt system gradvis og endte opp som nystrukturalister som ser økonomisk integrasjon i verdensmarkedet som en nødvendighet, men ønsker å bevare en selektiv og styrt integrasjon samt bevaring av statlig kapasitet til å beskytte utsatte grupper for konsekvensene av markedsorientering. Den strukturalistiske tradisjonen har utviklet seg til utviklingsstatsteori.

Radikal avhengighetsteori bygget videre på strukturalismen men møtte mye motbør og døde nesten. Men antiglobaliseringsbevegelsen har tanker som klart bygger på avhengighetsteorien, og argumenterer for at verdenssystemet er en integrert enhet og at utvikling i en del av verden fører til underutvikling av en annen.

Alternative utviklingsteorier som analyserte hva som virkelig hendte i den 3.verden og hva som egentlig gikk galt, har utviklet seg til postutviklingsteorier som søker å analysere vestlig dominerende diskurser innenfor historie, filosofi, lingvistikk og utviklingsstudier. Denne postutviklingsteorien prøver igjen å forklare hvordan vi tidligere forstod den koloniserte verden og hvordan denne forståelsen har utviklet seg i dag.

Kort sagt kan man si at mangfoldet av perspektiver har økt, man er i dag innenfor utviklingsforskning mye mer ydmyk ovenfor forskjeller innad i det som tidligere ble karakterisert som den 3.verden. Spesifikke forhold innad i regioner, land og lokalsamfunn blir mye mer vektlagt og det er en økt erkjennelse for ulike forståelser og veier til bedre levevilkår. Utviklingsteorien er ikke død, den lever fremdeles. Men har en stor utfordring foran seg dersom man igjen skal kunne se formålet med den.