[nn] og Tone Evant

Analyse av en elevtekst

Siden vi ikke kjenner til denne elevens progresjon er det vanskelig å si noe om skriveprosessen eller skrivesituasjonen. Det er allikevel tydelig at denne eleven er bevisst på at hun har en leser. Hun skriver en kronologisk historie og gir leseren akkurat den informasjonen hun synes er vesentlig for dette sykebesøket. Hun forteller både litt om bakgrunnen for sykebesøket, dagen på sykebesøket og resultatet av farens sykeleie.  

Det første karakteristiske trekket ved denne fortellingen synes vi er overskriften: ”SyKeBesøK”. Vi har liten tro på at denne overskriften har blitt sånn ved tilfeldigheter eller mangelfull kunnskap. Siden dette er ei jente, finner vi det mer sannsynlig at overskriften har blitt sånn av dekorative årsaker. Det kan bety at hun har gjort seg veldig flid med denne fortellingen. I tillegg synes vi at fortellingen er bemerkelsesverdig lang til en 10-åring og være.

Det kan virke som om dette er en frioppgave. Dette ser vi fordi jenta tydelig velger å fortelle om noe som har gjort sterkt inntrykk på henne. Hun skriver om noe som engasjerer henne, og da engasjerer hun samtidig leseren. 

Mikrostrukturen har en klar sammenheng, men vi kan se at de mindre enhetene ikke henger sammen. Det er en klar rød tråd i makrostrukturen. Hun har en innledning, hoveddel og avslutning. Makrostrukturen er også tydelig kronologisk. Det er lett å følge opplevelsene hennes fra den dagen faren ble skadet, til i dag, hvor han nesten er bra igjen.

Hun har kun en løs tråd i teksten, der hun beskriver en mann og hans ”beholder med blod”. Videre står det lite annet om denne mannen, eller hvorfor hun har tatt dette med i teksten. Det kan hende at hun ved å beskrive beholderen med blod oppfordrer leseren til å legge en kontiguitet i inferensen, og lykkes til dels med det.

Dette er et godt eksempel på en refererende fortelling.

Som innledning har hun brukt den velkjente ”det var en gang”, som hun antakelig kjenner fra eventyrene. Dette er vel kanskje den mest brukte formen for intertekstualitet. Dersom fortellingen beskriver en virkelig hendelse og ikke fiksjon, skaper hun derimot et brudd med leserens forventninger, og vi mener at det i denne sammenhengen hell bør kalles en tekstnorm.

Som avvik fra normert stilskriving, har hun skrevet en ganske lang innledning, som ikke står proporsjonalt med resten av stilen. Hun beskriver sin egen situasjon veldig nøye i starten av fortellingen og det indikerer hvor sterkt inntrykk denne unntakstilstanden har gjort på henne. Hun er veldig oppsatt på å få frem hvor lenge hun måtte vente hos naboen, og skaper en dramatisk effekt i denne situasjonen.

Selve skrivemønsteret ser veldig ortofonisk ut. Det kan virke som om hun skriver fortellingen slik hun ville fortalt den verbalt. Hun har også valgt et veldig personlig perspektiv. Vi får, som sagt, tidlig vite om hvor lenge hun måtte vente hos naboen, men ikke om for eksempel hvorfor faren er skadet.

Syntaksen viser tydelig at denne jenta ikke har forstått oppdelingen av setninger. Det kan se ut som om hun setter punktum hver gang hun husker at det er noe som hører med i en tekst. Det er ikke konsekvent stor bokstav etter punktum, men det hender at det er stor forbokstav andre steder i teksten. Dette viser at hun er klar over hva en tekst bør inneholde, men ikke reglene for hvor og hvordan.

For oss ser det veldig tilfeldig ut hvordan hun har valgt å dele inn teksten. Det er derfor vanskelig å si noe mer om nøkkelsetninger og bruk av avsnitt. Hun har brukt en tydelig oppramsingsteknikk i historien sin, men dersom hun hadde kjent til setningsoppdeling, hadde fortellingen fått en mye bedre dynamikk. Hun skriver blant annet: ”så skulle jeg vere (…), så gikk det en time (…), så kom først mamma (…)” Denne konsekvente bruken av temporalkobling gjør at selv om teksten er engasjerende, er formen allikevel temmelig monoton.

Det ser det ut som om hun har en god balanse mellom grammatisk referansebinding og bruken av synonymer.  De eneste fragmentene som er skrevet ut fra en tydelig morfologisk identitet, er ordene ”mamma” og ”pappa”.

Når det gjelder selve ordforståelsen vil vi si at den også har et tydelig muntlig preg. Hun har et ganske godt ordforråd for en 10-åring, men hun er ikke ortografisk sterk. Hun skriver blant annet ordet ”hjem” uten ”h”, mens hun velger å skrive ordet ”var” med h. Jeg tror denne eleven har hørt om de fleste skrivereglene hun burde ha hørt om på den alderen, men at hun ikke har noe naturlig forhold til å bruke dem i praksis.

Hun har utstrakt bruk av adverb i fortellingen, og da spesielt ordet ”så”. Dette skaper mye av oppramsingseffekten. Hun har ikke knyttet et spesielt tidsforløp til bruken av dette ordet, men generaliserer det til å bety fremtid. Til og med når fortellingen hopper ett år frem i tid, innleder hun denne flyttingen i tid med ordet ”så”.

Høydepunktet for jenta selv, var antakelig sykebesøket, og synet av denne beholderen med blod. Fordi hun skriver med en veldig flat struktur, er det derimot  vanskelig for leseren å oppleve dette som det absolutte høydepunkt.

Selv om fortellingen har en muntlig form, ser vi ingen tegn på dialekt i teksten. Hun har brukt både monoftonger og diftonger i fortellingen sin. Den mest tydelige bruken av monoftonger ser vi der hvor hun har forsøkt å forsterke ordet ”ble” med en ”d” på slutten. Dette synes vi viser at hun har et språk hvor hun vektlegger monoftongene mest. Den eneste bruken av diftong, ser vi i ordet ”beinet”. Enten er eleven fra et sted hvor språket ligger tett opptil bokmål, eller så er hun bevisst det faktum at skriftspråket bokmål har en spesifikk form.  

Vi synes at denne elevteksten er et godt eksempel på viktigheten av syntakskunnskaper. Dersom hun hadde satt punktum der man skal sette punktum, hadde hun skrevet veldig bra. Fortellingen er for så vidt god allerede, men med disse punktumene, og en god kohesjon, kunne denne fortellingen vært skrevet på et mye høyere klassetrinn. Dette er fordi ordvalgene hennes er varierende og spennende.  

I forhold til L97 vil vi si at denne eleven trenger individuell oppfølging når det gjelder tegnsetting, eventuelt sammen med andre elever som har samme problemet. Hun går nå i femte klasse, og har enda ikke evnen til å dele opp teksten sin i setninger. Det er kanskje på tide at hun blir forklart tegnsetting på en annen måte enn det hun er vant til.

Denne eleven trenger også oppfølging på ortografien. Hun har relativt mange skrivefeil, spesielt når det gjelder stumme bokstaver og dobbel konsonant.

Vi synes allikevel at den mest graverende feilen er syntaksen, og ville først og fremst ha konsentrert oss om det.